Guard Park Lane - en gang en nyvinning!

Publisert den 20.02.2020 av Color Line Stadion

Det er bare å nevne bana «Guard Park Lane» og du setter i gang en flom av minner fra en av landets første kunstgressbaner.

Vi går tilbake til året 1976/77. Guard hadde nettopp bygget klubbhus på Volsdalsberga, men manglet fotballbane. Klubben hadde styrkeløftgruppe, men var også aktiv innen fotballaktivitet. Sammen med parksjef Bele i Ålesund Kommune ble knausen på Volsdalsneset pekt ut som en mulig lokasjon for en grusbane med fulle mål. Festeavtale på 40 år ble signert og arbeidet med grusbane startet opp, og i 1980 er grusbana med flomlys klar til bruk.

Store ambisjoner for Guard Park Lane

Men de driftige Guard-gutta med Einar Welle og Per Bigseth i spissen var ikke helt fornøyd. De hadde fått snusen i at kunstgress var fremtidens banedekke, og det var helt i tråd med ambisjonene de hadde for å plassere Guard Park Lane på norgeskartet! Stadion-navnet tok de for øvrig med seg da klubbhuset med samme navn ble solgt på starten av 1980-tallet (nå Sangens Hus). Det gikk gjetord om fantastiske spilleforhold på noen få baner i Norge som allerede hadde fått testet kunstgress.

Sportsklubben Guard dro så på studieturer for å finne det perfekte kunstgresset til grusbana som lå høyt og fritt på Volsdalsneset rett utenfor Ålesund sentrum. Etter mye frem og tilbake inngikk de avtale med et tysk firma (Berleburger SSW) som skulle stå som leverandør og legge gresset. Dog var det en forutsetning at det var oppholdsvær i 4 uker i strekk når gresset skulle rulles ut! Det regnet imidlertid mye akkurat da tyskerne landet på Vigra. Ting tar tid, og det gjelder spesielt når man er væravhengig. Omsider spilte værgudene på lag og endelig kunne bana åpnes på høstparten i 1984.

Nytt var også flomlyset som ble plassert på hver sin mast bak hvert mål. Da ble nemlig ikke beboere i blokkene i Nørvegata blendet av stadionlyset.

Allerede året før var nytt klubbhus på plass bak målet mot vest. Garderober og lager i første etasje, mens møterom ble lagt til loftsetasjen over. Da var det jo både naturlig og riktig å kalle klubbhuset for «Lofthus Road».

«Lofthus Road» like før det rives for å gi plass til Color Line Stadion.

Stor aktivitet og mange brannsår

Kunstgressbana var uten tvil en nyvinning for fotballen. Tykt asfaltlag ble lagt over grusbana før det ble rullet ut et støtdempende underlag. Over dette kom så gresset. Helgrønt. Alle linjer måtte merkes manuelt som på en naturgressbane. Støtdempingen funka best om sommeren, mens den ble rimelig hard når kulden satte inn. Den landsdekkende «Nissan Cup» ble avviklet på Guard Park Lane, der elitelagene møtte hverandre i en vinterserie. Det samme gjorde våre lokale lag i regi av Sunnmøre Fotballkrets. Kort sagt ble bana på Volsdalsneset brukt veldig mye av både topp og bredde over en periode på 3-4 år. Etter hvert som det dukket opp nye baner med mer moderne kunstgress, så flyttet de nasjonale kampene etter.

Les også: Fra isete grus til perfekte forhold

Guard Park Lane var åpen hele dagen og alle som ønsket det kunne benytte seg av den når det ikke var annen organisert aktivitet.

Fra de aller fleste som husker å ha spilt på kunstgressbana, kommer det raskt opp erindringer om brannsår og ikke minst at bana var så «steike hard». Ingen undervarme eller granulat den gang, så is og snø fikk rikelig med plass på gresset. Sommerstid var brannsår så å si uunngåelig på det som etter hvert fikk betegnelsen «filtdekke», eller «grønn asfalt» som det ble kalt på folkemunne. Gresset ble mer og mer slitt grunnet stor aktivitet og mye vinterdrift.

Likevel var den Guards hjemmebane i mange år fremover, helt til både knausen og klubbhuset måtte vike for nye Color Line Stadion. Mye kan sies om den prosessen også, men det får bli en annen gang...

Vil du vite mer om historien til Volsdalsneset og Color Line Stadion? Følg med på blogg.colorlinestadion.no.